Utdraget er hentet fra "Edvard Grieg – en introduksjon til hans
liv og musikk" av Erling Dahl Jr, utgitt på Vigmostad & Bjørke
forlag, fra sidene 11-12 og 44-45. Detaljert informasjon nederst.
INNLEDNING
Hvis man skulle ønske å sammenligne Grieg med de aller største innenfor tonekunsten,
kan vi bare lytte til hans egne ord om den saken: «Jeg har ingen pretensjoner
om å være i klasse med Bach, Mozart og Beethoven. Deres verker er evige, mens
jeg har skrevet for min egen tid og min egen generasjon.» (I intervju med Arthur
M. Abell i 1907)
Han var heller ikke en «mester av de store former». Dette ble i hans samtid —
romantikkens svulstige tidsalder — og senere i det symfonisk dominerte musikkliv
brukt mot ham og hans betydning som komponist. Grieg trodde selv at om hundre
år eller mindre ville hans musikk være glemt. Men her tok han for en gangs skyld
feil. I stedet for å bli glemt har musikken tvert imot hatt en utrolig overlevelsesevne
og er stadig meget populær blant musikere og publikum. Grieg blir spilt og lyttet
til verden over, og interessen for hans kunst og liv manifesterer seg gjennom
kunstnerisk aktivitet og forskning.
Griegs opusliste viser at det er langt mellom de store verk når man tenker på
besetning og omfang. Det var hovedsakelig innen de små former med sanger og klaverstykker
han utfoldet sin skaperkraft. Dermed ble han av enkelte betegnet som »miniatyrist»,
men det er en meget lettvint merkelapp.
De mange musikalske poemer, småstykker og sanger har en klar og personlig, til
dels nyskapende stil — både når det gjelder form, rytme og harmoni.
Måten han satte sanger eller klaverstykker sammen på til opus, viser også hans
evne til syklisk tenkning, og han er i de større verkene innen kammermusikk og
orkestermusikk fullt på høyde med sine samtidige, og også her med en evne til
å gå nye veier. Griegs utgangspunkt var på mange måter det samme som Robert Schumanns
— den romantiske idé om å uttrykke det universelle i det individuelle og nasjonale
eller lokale. Han var imidlertid ikke Schumann, verken i evnen til å behandle
de store musikalske former eller i uttrykksform. Grieg valgte sin egen vei, de
små, intime former og det nasjonale tonefall.
Griegs produksjon er ikke spesielt stor, bare 74 opus pluss en del verk utenfor
opusliste. At produksjonen ikke ble større, skyldes flere forhold.
For det første var han en meget sensibel kunstner. Han var avhengig av optimale
forhold for å kunne utøve sin gjerning som komponist. Dette fikk han mindre anledning
til enn han ønsket. Det var vanskelig å kombinere et travelt og stressende turnéliv
som pianist og dirigent med komponeringen. Et annet forhold var at han i hele
sitt voksne liv hadde dårlig helse. Dette førte til hyppige forkjølelser og andre
sykdommer, noe som igjen satte en effektiv stopper for hans skapende arbeid.
Den tredje og kanskje viktigste årsaken var hans selvsensur. Grieg stilte svært
strenge krav til seg selv som komponist. «Det jeg den ene dag setter på papiret,
river jeg den neste ut — for det er ikke ekte!» skrev han en gang i fortvilelse
til sin venn Frants Beyer.
Vi vet at han etter at han hadde hørt Johan Svendsens første symfoni i Christiania
i 1867, skrev utenpå partituret til sin ungdomssymfoni: «Må aldrig opføres.» Han
visste at hans eget verk var mangelfullt på mange måter. Rent teknisk var symfonien
for svak med hensyn til instrumentasjon og tematisk behandling. Dessuten var den
kanskje ikke «norsk» nok. Grieg hadde framført symfonien ved flere konserter i
København-perioden, og han hadde også arrangert to satser for firhendig klaver,
men nå var det stopp.
Selv om Edvard Grieg utøvet en streng selvsensur, kan vi finne fram til mye
av hans egne tanker om musikken og livet gjennom alt annet skriftlig materiale
som finnes. Han var en stor brevskriver. Han har antagelig skrevet gjennomsnittlig
10¬12 brev i uken gjennom hele sitt voksne liv. Han skrev artikler og taler. Og
han skrev dagbok i et par perioder i livet — helt i starten av karrieren og mot
slutten av livet.
_________________________________
Grieg-motivet en juvel av norsk jord
Åpningstonene i a-mollkonserten (a -, a giss e) er blitt stående som det typiske
Grieg-motiv. Vi finner dette Tii - , tidelii- i en rekke av hans verk, men mest
effektfullt er det selvsagt brukt i åpningskadensen på konserten. Der farer han
gjennom hele registeret med motivet lenket sammen med en molltreklang (e - c -
a). Motivet er jo som Grieg selv verken dur eller moll eller begge deler.
Etter denne storslåtte åpningen presenterer Grieg hovedtemaet på sin karakteristiske
måte i orkesteret. De to første taktene er i a-moll. De to neste helt like, men
flyttet opp til C-dur. I presentasjonen framføres det med rytmisk spenst og knapphet
i uttrykket før han slipper det løs med lange, svulmende linjer.
I overgangen mellom hovedtema og sidetema spretter pianoet rundt til griegske
hallingrytmer før det vakre sidetema kommer inn. Som et sødmefylt brus strømmer
det ut av cellostemmene ¬ først i dur, så i moll.
I utviklingen av materialet viser Grieg stort mesterskap og fantasi. Mot slutten
av første sats bygges forventningene maksimalt opp til klaverets store utbrodering
av materialet i kadensen. Så lar Grieg denne springe ut fra en harmonisk klippe
som er helt uventet. Like fullt er både avsprang, flukt og nedslag så mesterlig
utført at man kan forstå at den allerede ved første gangs framføring stod til
20 i stil og brakte spontan applaus.
I andre sats, Adagio, fortsetter denne ubrutte strøm av én inspirert tanke,
nå i en annen dimensjon. Skjønnheten, roen, opphevelsen av tyngde og tid — alt
bare er i dette vakre rommet. Grieg utforsker det med melodisk, rytmisk og harmonisk
mesterskap uten å gå ut av det. Han har vært så sikker på kvaliteten i dette stoffet
at han har hatt mot til å la hele satsen gå i ett grunntempo. Den er et musikalsk
stilleben.
Siste sats, Allegro moderato molto e marcato, innvarsles av svake, men rytmiske
blåsere før pianoet leker inn sitt hallingdansende hovedtema. Her er dåm av hardingfele
og folkedans. Det neste tema er nær beslektet med det første, og det er først
når det hele breies og tynnes ut, at den store kontrasten kommer. Fløytens lyriske
melodi fører tankene til både Morgenstemning i Peer Gynt og opp i den norske fjellheimen,
der den svever og forsvinner ut i eteren. Så kommer reprisen med full tyngde,
og hele satsen får en grandios og genial avslutning. Grieg har beskrevet hvordan
Franz Liszt reagerte da han fikk spille gjennom kon-serten. Dette skjedde under
Griegs besøk i Roma våren 1870.
«En rent guddommelig episode må jeg ikke glemme. Henimot slutten av Finalen
gjentas, som dere vil erindre, annet tema i et stort fortissimo. I de aller siste
takter, hvor temaets første triols første note forandres til g i orkesteret, mens
klaveret i veldige skalafigurer gjennomfarer hele sin rekkevidde, stanset han
plutselig, reiste seg i hele sin høyde, forlot klaveret og skred med drabelige
teaterskritt og hevet arm gjennom den store klosterhall, idet han formelig brølte
temaet. Ved den omtalte g-en utstrakte han som en imperator bydende sin arm og
ropte: g, g, nicht giss! Famos! Das ist so echt schwedisches Banko! Han gikk atter
til klaveret, gjentok hele strofen og sluttet av.» (Grieg lot trykke utdrag av
to brev til sine foreldre i tidsskriftet Samtiden 1892 — se s. 21 og 22. Der tilføyde
han denne «guddommelige» episode.)